Vi er halvveis!

Kjære faste og ikke så faste lesere - velkommen til oss nok en gang! :) Jamfør overskriften, kan vi fortelle dere at vi er halvveis i oppholdet. Det er altså like lenge siden vi forlot norsk jord, som det er til vi nok en gang befinner oss der.

Siden sist vi oppdaterte har vi hatt mer besøk, i helgen hadde nemlig både Randi og Anne-Marthe ansvaret for representanter fra moderlandet tilstede her i barteland.

Randis historie:

Ja, jeg, altså Randi fikk besøk i helga av et meget pent knippe med Furnesjinter som en gang på 90-tallet sto på samme klassebilde på første dag av barneskolen. Vi har så klart vært på alle de klassiske turiststedene i byen, de startet med Louvre og så ble jeg med videre til Notre Dame og Eiffeltårnet. Hvor vi kom helt opp til toppen, til tross for at to av de måtte trosse sin høydeskrekk!

Så etter å ha trasket gatelangs hele helgen, nei de er ikke horer, var vi alle meget trette i beina da søndagen kom, så den ble tilbragt på kafé! Om en del år satser vi på å gjenta suksessen med storbyferie, da skal også resten av gjengen med! For de var så klart savnet! Når vi en gang kommer tilbake til Frankrike skal vi også prøve froskelår, som er den eneste retten vi føler står igjen fra det franske kjeøkkenet, etter at vi har spist løksuppe, makroner, snegler, biff tartare, and og ost. Til dette ble det så klart inntatt en del vin! Da de på søndag dro avgårde ble savnet så stort at jeg ble så distre på metroen at jeg tok den to stopp forbi vårt stopp, men sånt kan skje!

Anne-Marthe har gitt meg tilatelse til å selv fortelle om besøket fra selveste Prinsesse Jenny fra Molde. Som ensom utreiser fra Norge, tok vi prinsessen inn på selveste Hotell Rue Raynouard (Som forresten for fremragende anmeldelser på TripAsvisor).  I løpet av oppholdet ble Eiffeltårnet besøkt og turistbuss kjørt. Det ble også forsøkt shoppet - men herskapet kom hjem igjen med kun en deodorant hver. Heldigvis fikk vi senere rapport om at hun hadde funnet seg flere parfymer og en salatbolle på flyplassen i Køben, så ingen sure miner der!

Mens mine to samboere har vært travelt opptatt med å ha besøk og vise dem byen. Har jeg for første gang vært alene i leiligheten. Tiden ble selvfølgelig brukt fornuftig, det vil si til både soving og tv-serier. Ble hverken gal eller ensom før noen nok en gang var hjemme, så ingen fare der!

Dessverre kan vi også fortelle at man blir lat av mangel på gjøremål i dette landet. Vi er tilsammen 12 timer på skolen, UKENTLIG, og når du 4/5 dager ikke starter før klokken 13.30 blir det ikke akkurat tidlige morgener og effektive lesetimer. Vi tar oss i å savne norsk hverdag der klokka ringer før 7, men selvfølgelig ikke så mye at vi gjør noe med saken da.. For hvorfor være fornuftig, når du kan være oppe sent og drikke vin i stede?

Vi har dessuten blitt såpass verdensvante at vi nå har engelske presentasjoner som perler på en snor og vi hjelper franske damer på butikken med å sende MMS til døtrene sine. Tenkt det?!

Vil også minne dere på konkurransen vår! Vi ser at vi har MANGE flere lesere enn de få, kjære, som allerede har gjettet - og ønsker oss gjerne flere deltakere. Vinneren får en spesiallaget premie og en flaske vin. Så gjett i vei i kommentarfeltet under!!

Ettersom vi ikke er så gode i fransk, leser vi fortsatt norske nettaviser i kjedelige forelesninger. Så vi har fått med oss dramaet om "Mannen". For de av dere som ikke er like ivrige på liveoppdatering som Lahlum, men som fortsatt ønsker å være oppdatert  har vi oppdaget en nettside som har alt du trenger å vite -  Sjekk ut: http://harmannenfaltned.no/  - Favoritten vår for tiden for å si det sånn!

I en stille diskusjon før dette innlegget ble postet diskutert vi om vi egentlig burde jobbet mer for å få flere lesere, men Anne-Marthe konkluderete raskt med at hun var ikke klar for berømmelsen dette ville føre med seg! Så derfor ønsker vi alle våre faste og semi-faste lesere en fin kveld!

Smask&Dask Maren

Romantikken blomstrer, og to blir tre!

Etter at sist helg ble tilbrakt med en del av min fortreffelige og forholdsvis normale familie var savnet stort da jeg på tirsdag kveld returnerte til vårt lille krypinn. Savnet etter meg liker jeg å tro at var like stort, for det var tydelig at reiselederen, støttekontakt (og tydeligvis matansvarlig) hadde forlatt heimen litt for lenge! Kjøleskapet var tømt og den mentale tilstanden til de to hadde gått drastisk ned! Maren strenet rundt i leiligheten og fortalte på trønderængelsk hvor og når Donald Trump var født, mens Anne-Marthe gynget frem og tilbake mens hun holdt for ørene!

Denne uka hadde vi to presentasjoner, noe vi så klart var litt nervøse for! Men på fredag før ukens siste presentasjon hadde Anne-Marthes nervøsitet gått over i ren paranoia. Fra soverommet roper hun plutselig, "Randi, sæ at i ikkje e PARANOID?". Som den gode vennen jeg er spurte jeg hvorfor hun mente hun var blitt paranoid, men hun svarte bare med at jeg måtte si det. Så jeg svarte snill som jeg er, at "Neida, du er ikke paranoid du". Timene gikk, og Anne-Marthe satt med hodet i hendene når vi kom til forelesning - I miste det, no hi det klikka fer me! I eee så paranoid, I væt at André pønska på nåkko. Sæ at I e paranoid!!" (Beklager på forhånd til alle romsdalinger for det der)
Fortsettelse følger...

Tre generasjoner Maren var å finne i Paris fra torsdag, og de er meget like, og fryktelig søte alle tre. De kom innom leiligheten der de tre beboerne ruslet rundt i ullsokker mor Randi hadde med forrige helg (måtte snike inn litt skryt, og en stor takk! TAKK!) Der fikk vi endelig møte Mor, og mormor Maren, som mente at de allerede kjente meg og Anne-Marthe godt gjennom bloggen. Etter at de forlot leiligheten spurte mormor Maren om hun Anne-Marthe var litt stille av seg... Neida, svarer mor Maren. "Ho jo virke automatisk mer still når både Randi, Maren og æ snakke!" Helgen ble tilbrakt med en del sightseeing, mye rusling (man skal ha vondt i beina når man drar fra Paris) og en dag på verdens største loppemarked Porte de Clinklangklong som vi lik å kalle det, men som heter  Porte de Clignancourt (Les Puces de Saint Ouen).

Paranoian fortsetter..
Anne-Marthe: "Randi, væt du om André pønska på nåkko?"
Randi: "Hvorfor i all verden skulle jeg vite det" (Vil gjerne takke barneskolelæreren min for at jeg fikk spille teskjekjerringa en gang på 90-tallet, hvor jeg lærte skuespillerkunsten. Eventuelt søstra som lærte meg å lyve allerede tidlig i barndommen). Det Anne-Marthe ikke viste var at konspirasjonen startet allerede tidlig denne uken, da André fant ut at savnet etter hans kjære Anne-Marthe ble for stort. Han fikk smisket seg til fri på jobben med sin noe merkelige dialekt og sjarmerende smil, og da var planen i boks. Jeg gikk rundt hele uken og la "planer" for helgen sammen med Anne-Marthe for å ikke avsløre planen. Jeg gikk lenge rundt og tenkte på om Anne-Marthe hadde sett at jeg hadde snakka med han eller at hun hadde skjønt hva som kom til å skje. Så når paranoian nådde nye høyder på fredag formiddag måtte jeg ta i bruk de sterkeste kreftene, "Anne-Marthe, hva skal vi ha til middag i dag? Skal jeg ta ut kjøttdeig?". Så da sto jeg der da med en pakke kjøttdeig som jeg viste at jeg nå kom til å måtte bruke hele helga på å spise siden jeg ikke fikk noe selskap til middag...


16.32, litt etter planen, har André på heroisk vis kommet seg inn i blokka der vi bor, hvor det er kode, og man trenger en kodebrikke for å komme inn. Så når Anne-Marthe nådde toppen av trappa sto han der, hennes kjære André! Mens vi alle felte en tåre, inklusive meg, nedeste i trappa kom selvfølgelig, kom husbestyrerinnen og slengte fra seg noen gloser på fransk. Jeg gikk for den soleklare løsningen, god dag mann økseskaft, og slengte fra meg noe oui og non, for at hun ikke skulle ødelegge det romantiske gjensynet mellom de to turtelduene.

Vi har i tillegg utviklet en egen måte å snakke med eller rundt hverandre på, vi snakker, eller det vil si jeg og Maren, om forskjellige temaer, og samtidig fører vi en helt naturlig samtale om strømpebukser på toppen av dette. André var uheldig og overvar et av disse øyeblikkene, og så bare rart på oss, og håpet nok i sitt stille sind at dette var noe Anne-Marthe ikke kom til å kaste seg med på.

Ja, vi skal bli flinkere til å blogge oftere!

PS: legg merke til bysten av Tore Sagen som Maren så observant oppdaget ved foten av Eiffeltårnet, kanskje har han vært med i utformingen av praktbygget.

Smaks&dask Randi

Photo Gallery by QuickGallery.com

Når tre plutselig ble to

De siste dagene har Randi hatt besøk, det vil si at Maren og jeg har måttet klare oss alene, uten vår

kjære reiseleder. Uten en reiseleder som tar ansvar, har det å handle inn mat blitt nedstemt. Vi har derfor spist ute 4 av 5 dager. Men dessverre kaller naturen like ofte om man spiser hjemme eller ute, og dag 4 måtte vi derfor se frykten i hvitøye og dra på butikken for å anskaffe mer dopapir. Siden vi uansett måtte innom butikken, lagde vi liksågreit en konkurranse ut av det. Ved inngangen delte vi handlelisten i to, og startet stoppeklokken, førstemann til kassa vinner. Med tiden 03:48:48 satte vi ny verdensrekord i minst tid brukt på verdens største matbutikk. Og med verdens største matbutikk mener vi typen Coop OBS x 4.. Red Maren: Anne-Marthe nekter å innfinne seg med nederlaget, men jeg vant med god margin - da Anne-Marthe fortsatt manglet en ting på lista, da jeg innfant meg ved check point. 

Vi har riktignok spist mye ute, men når man får en tre-retters middag for 85 kr kan man ikke klage. 

Verdens største elg i en restaurant.

Kanskje kan en klage litt når hele restauranten er tom, og vi får plassert en "litt" merkelig dame på nabobordet som er type 20 cm unna. Maren påpekte med en gang at denne damen så litt rar ut, jeg på min side tenkte; Tja, hun ser ut som en druknet katte, men hun har da med seg hånduk.. Jeg og Maren sitter å snakker på norsk om løst og fast, før nabodamen plustelig spør oss om vi kommer fra Washington DC? Nei, svarer vi høflig, vi kommer fra Norge. Vi rekker så vidt å få servert hovedretten, før hun igjen begynner å snakke til oss. Denne gangen begynner hun å snakke om en Yeallow bean. Plutselig drar dama fram veska og begynne frenetisk å lete etter noe. Jeg og Maren ser på hverandre og tenker, HVA NÅ? PISTOL? Neida, den rare dama drar fram et yougurt beger hun skal vaske og kaste i denne yellow bean, før hun spør om vi har det i Norge. Maren og jeg ser på hverandre og tenker, hvilken gul bønne?  Før vi skjønner at damen ved siden av oss kanskje er overinterssert i resirkulering og kanskje snakker om en slik gul bøtte, type søppel, til å resirkulere plast i.. Resten av måltidet intas heldigvis i stillhet fra nabobordet. 

Vi har også vært på den evige jakten etter den perfekte Nike-butikken. Paris er full av de, men du kan banne på at åpningstidene ikke stemmer, og at de ikke har det du er på utkikk etter. Når en butikk står at den er søndagsåpen, og du drar dit på en søndag og du møter stengte dører, da går en rett å slett på dessertfella på neste restaurant besøk.

Ifølge Randi begynner vi dessuten å bli smågal av å være alene, ikke skjønner vi hvorfor... Kanskje

Gal? Vi nei!

det har noe med at vi spontant begynner å synge? Mest sannsynlig på slageren "I Belive i can Fly.." eller  " I WANNA BE LIKE KAAANYE!" eller "KOMBAI YA MY LORD". Helt normalt for oss!

Kan også medele at vi har hatt vår første fremføring på engelsk. Dette gikk selvsagt strålende i og med vi hadde delt en flaske vin før vi skulle presentere. Det vi skulle presentere var selveste Hugh Hefner og Donald Trump, fant alt på Wikipedia så vi leker oss gjennom skolen her i Frankrike. Kan dessuten legge til at de andre framleggene var snorketisnork, og at bare vi fik
k skryt i etterkant. BOOYAH!! 

Smask&Dask Anne-Marthe

Disneyland - Where dreams come true!

For de av dere som ikke har blitt spammet via My story på Snap, så kan jeg opplyse om at Anne-Marthe og jeg i helgen har vært i Disneyland! Siden Randi på fredag fikk besøk av Mor, Søster og Svoger, så vi dermed vårt snitt og rømte lørdag morgen alene til landet hvor alle drømmer blir oppfylt.

Vi sto opp tidlig og dro i vei - som nordmenn flest skal man jo minst møte opp 30 min før det åpner, både for å slippe kø og for å fortsatt kunne ha god tid om det oppstår noe på veien. Fra Paris og ut til Disneyland må man ta litt Metro og mest RER. For dere som ikke vet hva RER er, er dette et tog, type ikke hurtig. Dette var nesten folketomt og svært kaldt, så godt denne turen bare tok ca. 45 minutter. Ut av toget og i Disneyland vi er - smilet er allerede klistret på og forblir der hele dagen.

For de som ikke er like rutinerte i Disney-verden som oss, kan vi fortelle at det finnes to parker ved siden av hverandre; 1) Disneyland og 2) Walt Disney Studios. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi klarte oss med en og at det da selvfølgelig ble Disneyland. Men som alt vi planlegger i dette landet her, blir det sjeldent slik vi har tenkt. Studenter får nemlig kun avslag ved kjøp av pass til to parker, så som snart ferdigutdannede økonomer ble det plutselig pass til begge.

Med den etterlengtede billetten i hånden, nærmest svevde vi inn i park 1; Disneyland. Så mens vi går rundt og glaner som to små unger i en godteributikk, oppfatter vi plutselig at alle bare står og glor og tripper foran det store rosa prinsesseslottet midt i parken. Det bryter ut av Anne-Marthe: "ka ta e, koffer står alle folka her?". Vi interesserer oss fortsatt for alt med kø etter seg. Sakte går det opp for oss at parken ennå ikke har åpnet, og at vi til nå bare  har gått gjennom handlegata.


Parken åpner og vi starter eventyret med den klassiske "hest på pinne som snurrer rundt"-karusellen. Selvfølgelig er det bare oss, ungene, og en og annen forelder. Men vi har hørt at man ikke får det morsommere enn man lager det selv, så dette kunne ikke ha brydd oss mindre. Videre går turen inn i
både Pinocchio og Peter Pans verden. Deretter hjelper vi Buzz Lightyear (han fra Toystory) med å bekjempe noen stygge monster med egen laserpistol, noe som viste seg å være meget morsomt.

.
Jeg hadde forut for besøket gjort litt researching, og sett at det fantes en del store rollercoasters til Anne-Marthes store glede. Hun kunne ha brukt hele dagen på rollercoasters og finnes slettes ikke nervøs i hele tatt, i motsetning til meg. Jeg hadde en gang, i mine Norway Cup tider, en noe ukomfortabel opplevelse på Tusenfryd og har siden stort sett unngått ting der folk føler behovet for å hyle under turen. Men siden Anne-Marthe lever på å ta slike berg- og dal baner syntes jeg nesten at jeg hvertfall måtte bli med å stå i kø sammen med henne slik at hun fikk hylt litt hun også. Dermed ender vi i køen på "space mountain mission 2", og ikke før vi leser ferdig navnet, før første hylene vogn raser i vei. I motsetning til hva vi er vant til, er hele rollercoasteren innebygd, noe som gjør at vi ikke ser hva som venter oss. Jeg kjenner at jeg blir mer og mer nervøs jo nærmere vi kommer enden på køen, samtidig som nederlaget over å gå ut av køen for å vente på utsiden blir større og større. Det er vår tur, og staheten slår inn. Kan lik så greit teste en siste gang om jeg virkelig er så redd som jeg skal ha det til, eller om dette er nok en ting jeg har funnet på. Jeg kommer jo ikke til å dø, og i det minste får jeg høre Anne-Marthe skrike av full hals - så med vognen VI drar. Turen oppsummert: Anne-Marthe skriker og skriker, og jeg klarer ikke noe annet enn å le - gjennom hele turen. Ut over dagen tester vi denne tilsynelatende skrekken min for rollercoasters både utendørs og innendørs, og vi måtte til slutt konkludere med at denne nok ikke finnes lenger. Skjønne godt du e stolt no, Inger Marie! (aka Mor Maren..)

Vi tilbringer til sammen 10 timer i herlige Disneyland der både føtter, bankkort og smilemuskler får kjør seg. Selv om vi drar hjem uten at alle drømmene oppfylt, kan vi ikke si noe annet enn at Disneyland leverte og at Peter Pan har rett i noe: det er kjedelig å bli voksen!

Photo Gallery by QuickGallery.com

Smask&Dask Maren 

Kjendistilværelsen

Hei og hå trofaste blogglesere!

Notre Dame

Endelig kommer det et nytt blogginnlegg fra de tre pariserloffene, som lever i sus og dus i motehovedstaden Paris. Grunnen til denne "pausen" fra blogglivet er at tilværelsen som superkjente bloggere har tatt litt knekken på oss. Vi reiser jo rundt og opplever, hver eneste dag, nye spennende ting. Vi har rett og slett for lite tid i døgnet til å skrive blogginnlegg.. Nei, da! Hverdagen i Paris består stort sett av å sove litt lenger enn normalt, se x antall episoder av x antall serier, sitte på skolen par timer om dagen, og resten av døgnets timer bruker vi på matbutikken, for den er ganske så stor og har veldig lang kø.

Trimufbuen aka busstoppet

Her om dagen var vi på en ufrivillig oppdagelsesferd i utkanten av Paris. På ren autopilot gikk vi på den vanlige bussen til skolen, fra den vanlige holdeplassen. Da bussen plutselig kjørte rett frem i siste krysset før skolen, i stede for å svinge til venstre, sperret tre par norske øyne seg opp, WHAT? Etter mye om å men slapp bussjåøren oss av på en trafikkøy ute på en flerfelts vei ut av Paris. Med google maps og sola i ryggen fant vi til slutt frem til skolen til fots, dog gjennom et noe grisgrent strøk av nedtaggete biler og damer som viste litt for mye pupper. Skal så sies at da skoledagen var ferdig, hadde også vår vanlige buss sluttet å gå for dagen, så det ble nok en oppdagelsesferd med å finne veien hjem da også. Etter 1 time og 30 minutter (mot normale 35) var vi endelig inne i vår lune hule i Rue Raynoard! Klissbløte, det regnet selvfølgelig da bussene ikke gikk!

Randi og Maren har også vært på en oppdagelsesferd i nabolaget, og funnet at vi bor midt i et shoppingmekka! Et kjøpesenter, det en eiendomsmegler vil kalle et steinkast unna(langt steinkast), var det 100 butikker og en kino. Shoppingbudsjettet blir nok noe oppjustert for hver uke som går her nede!

Hoppende glad på treningstur!

Ellers har vi (kan komme som et sjokk for Marens lesere) startet et treningsregime her nede. Med trappetrening og daglig styrketrening av typen squat, push-up, sit-up og plankekjøring forventer vi å komme hjem som supermodeller i desember, klare for å fete oss opp på ribbefett, syltelabber og en sånn derre, derre pizza Grandiosa!

Som dere skjønner, hverdagen i Paris er langt fra kjedelig, vi må bare skjerme oss selv litt fra kjedisstatusen vi forventer å oppnå ved denne bloggen her.


Smask&Dask Anne-Marthe

Snertne piker på oppdagelsesferd

Hengelåsbro

Det franske skolesystemet...

Denne uka har vi møtt opp til to forelesninger som viste seg at ikke skulle finne sted. På mandag var vi tidlig oppe, og satt som skolelys da en dame ivrig begynte å snakke på fransk, noe som er meget skummelt når hun stirrer rett på deg! Anne-Marthe tok til slutt motet til seg og spurte om dette faget skulle forgå på fransk. Oui! Heldigvis fant vi ved håndsopprekking ut at det kun var 5 av de 40 som var der som skulle ha det faget hun skulle undervise. Så vi ble sendt rundt og rundt for å finne rommet vi egentlig skulle være på, men det var jo tydelig at det ikke var noen foreleser som savnet oss heller. Etter å ha soset rundt lenge, fant alle ut at det var bare å dra, så vi dro. Men det viste seg at det var den læreren som snakka fransk vi egentlig skulle ha, det var bare det at vi hadde fått mail om feil tidspunkt, hu beklaget kommunikasjonsfeilen, og ønsket oss velkommen neste mandag.

I dag viste det seg også at det var feil i timeplanen og vi møtte opp 18.45 slik det sto, men da kom første gruppe ut, og fortalte at det overhode ikke kom til å bli noen videre undervisning. Men siden det er en meget engasjert og bra lærer som har dette faget, så holdt han en kort oppsummering om det han hadde fortalt for de 10 som tydeligvis hadde fått med seg samme tidspunkt som oss. Han beklaget alt rotet, og sa at det administrasjonen på skolen rotet, som de vanligvis gjør, men denne gangen var det ekstremt mye rot. Men han sa vi var heldige som ikke hadde møtt opp til den andre forelesningen, for der hadde 70 av de 80 elevene vi skal være, søtti og svetta og gispet etter luft i det lille rommet. De hadde heller ikke gjort noe særlig produktivt annet enn å finne ut at administrasjonen  tuller fryktelig mye.

Når du ser på administrasjonen på HHiT som en drøm i forhold vet du at nivået på den franske er ekstremt lav.

På mandag hadde vi forresten faget "The wine industry", det var 1,5 time hvor læreren fortalte om ulike alkoholholdige drikker. Vi liker faget allerede! Ble så inspirert at vi dro hjem og drakk vin, så nå er det to nye korker i beholderen.

Duckface mestern holder kurs på metroen! 

Ellers er det ikke noe spesielt nytt fra storbyen, bortsett fra at jeg og Anne-Marthe trodde vi hadde mista Maren for alltid da vi var på matbutikken her om dagen. Det er litt større forhold enn den lokale Rema 1000 butikken i Trondheim. Kan nevne at de på matbutikken nå ha bygget en egen "Wine cave", der jobber det så klart egne folk! Kan ikke ha hvermannsen til å anbefale vin her i Frankrike. De har i tillegg smakeprøver på vin fra tid til annen.

I tillegg ble Anne-Marthe stående igjen da dørene på klappet igjen på metroen her en dag! Det har også skjedd med Maren, så jeg venter bare på at det er jeg som blir stående igjen på perrongen.

PS: Vi har hørt at Justin Bieber er i byen, vi vurderer sterkt å dra på jakt!

Smask&Dask Randi