Når tre plutselig ble to

De siste dagene har Randi hatt besøk, det vil si at Maren og jeg har måttet klare oss alene, uten vår

kjære reiseleder. Uten en reiseleder som tar ansvar, har det å handle inn mat blitt nedstemt. Vi har derfor spist ute 4 av 5 dager. Men dessverre kaller naturen like ofte om man spiser hjemme eller ute, og dag 4 måtte vi derfor se frykten i hvitøye og dra på butikken for å anskaffe mer dopapir. Siden vi uansett måtte innom butikken, lagde vi liksågreit en konkurranse ut av det. Ved inngangen delte vi handlelisten i to, og startet stoppeklokken, førstemann til kassa vinner. Med tiden 03:48:48 satte vi ny verdensrekord i minst tid brukt på verdens største matbutikk. Og med verdens største matbutikk mener vi typen Coop OBS x 4.. Red Maren: Anne-Marthe nekter å innfinne seg med nederlaget, men jeg vant med god margin - da Anne-Marthe fortsatt manglet en ting på lista, da jeg innfant meg ved check point. 

Vi har riktignok spist mye ute, men når man får en tre-retters middag for 85 kr kan man ikke klage. 

Verdens største elg i en restaurant.

Kanskje kan en klage litt når hele restauranten er tom, og vi får plassert en "litt" merkelig dame på nabobordet som er type 20 cm unna. Maren påpekte med en gang at denne damen så litt rar ut, jeg på min side tenkte; Tja, hun ser ut som en druknet katte, men hun har da med seg hånduk.. Jeg og Maren sitter å snakker på norsk om løst og fast, før nabodamen plustelig spør oss om vi kommer fra Washington DC? Nei, svarer vi høflig, vi kommer fra Norge. Vi rekker så vidt å få servert hovedretten, før hun igjen begynner å snakke til oss. Denne gangen begynner hun å snakke om en Yeallow bean. Plutselig drar dama fram veska og begynne frenetisk å lete etter noe. Jeg og Maren ser på hverandre og tenker, HVA NÅ? PISTOL? Neida, den rare dama drar fram et yougurt beger hun skal vaske og kaste i denne yellow bean, før hun spør om vi har det i Norge. Maren og jeg ser på hverandre og tenker, hvilken gul bønne?  Før vi skjønner at damen ved siden av oss kanskje er overinterssert i resirkulering og kanskje snakker om en slik gul bøtte, type søppel, til å resirkulere plast i.. Resten av måltidet intas heldigvis i stillhet fra nabobordet. 

Vi har også vært på den evige jakten etter den perfekte Nike-butikken. Paris er full av de, men du kan banne på at åpningstidene ikke stemmer, og at de ikke har det du er på utkikk etter. Når en butikk står at den er søndagsåpen, og du drar dit på en søndag og du møter stengte dører, da går en rett å slett på dessertfella på neste restaurant besøk.

Ifølge Randi begynner vi dessuten å bli smågal av å være alene, ikke skjønner vi hvorfor... Kanskje

Gal? Vi nei!

det har noe med at vi spontant begynner å synge? Mest sannsynlig på slageren "I Belive i can Fly.." eller  " I WANNA BE LIKE KAAANYE!" eller "KOMBAI YA MY LORD". Helt normalt for oss!

Kan også medele at vi har hatt vår første fremføring på engelsk. Dette gikk selvsagt strålende i og med vi hadde delt en flaske vin før vi skulle presentere. Det vi skulle presentere var selveste Hugh Hefner og Donald Trump, fant alt på Wikipedia så vi leker oss gjennom skolen her i Frankrike. Kan dessuten legge til at de andre framleggene var snorketisnork, og at bare vi fik
k skryt i etterkant. BOOYAH!! 

Smask&Dask Anne-Marthe