Helgetur te Luxembourg

Tidligere i uka gikk det opp for oss at antall helger som er igjen før vi skal reise hjem ikke er såmange, altså etter at man har trukket i fra de helgene vi får besøk, de helgene hvor vi tror vi må være seriøse og de helgene det sikkert er ting å gjøre i denne fantastiske byen vi for tiden kan kalle hjemme. Vi har helt siden valget falt på Paris og Frankrike hatt lyst til å ta oss en tur eller to med lyntoget for å se mer av Europa når vi først er her. Men hvor i all verden skulle vi ta turen? Fram med kart og lyntogruter, og etter litt fram og tilbake falt valget på Luxembourg - hvem drar til Luxembourg liksom?! Jo, det gjør vi! 

Vi dro spente bort til togstasjonen etter skolen torsdag ettermiddag. Vi er som vanlige ute i god tid og rakk fint å lese igjennom alt av norske nettaviser før avreise. Akkurat denne dagen, da vi befinner oss på den nest største jernbane og metrostasjonen i hele Paris, dekker en bombetrussel mot Paris og New York avisene og vi puster litt lettet ut når toget helberget ruller ut fra perongen. 

Endelig på lyntoget, som er så langt at det tar oss gode 5 min bare å gå langs det for å finne riktig vogn, sitter det selvfølgelig en gammel dame på det ene setet vårt og kun snakker enda mer selvfølelig ikke engelsk. Hun raser i vei på uforståelig fransk og viser billetten sin - som riktignok viser vogn 18 plass 36. Heldigvis hjelper en konduktør som å løse saken ved å ta med seg denne mugne gamle damen bak i toget  til en annen plass, til hennes store fortvilelse - hun hadde tross alt sittet der først.. 

Litt over 2 timer tok det å reise 400km med lyntoget og vi ankommer Luxembourg litt over kl 22 torsdag kveld. Da gjensto det kun de siste 800 meterne fram til hotellet, som gikk ganske knirkefritt for uten at vi på veien dit endte opp med å gå gjennom hele Luxembourgs strippegate. Hotellet var forholdsvis upåklagelig, bortsett fra en noe ynkelig sovesofa, dårlige hodeputer og at døra på badet lignet garderobedører - Men såpass ska det vel verra? 

En ting var vi alle enige om før vi dro - vi drar ikke dit for å shoppe. I Luxembourg skal vi gjøre og oppleve ting. Så vi starter friskt med å ta en tur med en sightseeingbuss for å kunne skape oss et inntrykk av byen og for å se hva den har å tilby. 20 min etter avgang angres det bittert, bussen kjører strake veien opp i en kjedelig, moderne bankgate og forteller oss om bygg med glassfasader og statuer av gående blomster og store stoler, mens den kjører så fort at 15 varmegrader ble til effektive 5. Vi oppdaget i ettertid at den turen vi hadde valgt nok var den kjedeligste guidede turen som fantes i byen, da både små lokomotiv og Segway var mulige alternativer. 

Det tok ikke lenger tid enn halveis ute i fredagsettermiddagen før vi befant oss godt inne i handlegata med handleposer i alle 6 hender. Jada, mamma - vi har bare handlet fornuftige ting. Vintersko og skohorn må da vel være innafor? Vi har nemlig lett rundt omkring i hele Paris etter nevnte skohorn uten å lykkes, og skohorn må vi jo ha, for vi har jo faktisk rundet 20. Luxebourg har det meste skal jeg si deg, både for deg med og oss uten penger. 

Fredagskveld brukte vi på en lokal pizzarestaurant. Anne-Marthe klarer selvfølgelig å tryne i en bautastein rett utenfor, i lykkerus over at vi faktisk fant fram på 1. forsøk. Her ble det konsumert både musserende rødvin og pizza med kiwi. Slik går det når du velger den billigste rødvinen på lista uten å lese alt med liten skrift. Fra Wikipedia kan jeg opplyse folket om at musserende viner vanligvis er hvite, men at det faktisk blir stadig vanligere med både rosevin og rødvin med bobler - så det !

Vi har i løpet av uka hatt flere god dag, mann - økseskaft samtaler. I luxembourg snakker de nemlig en blanding av tysk og fransk, såkalt letzebuergesch. For en som ikke er helt stø i hverken fransk eller tysk, blir det mange morsomme samtaler der vi sier nei der man burde ha sagt ja, og omvendt. Blir mange forvirrede ansiktsuttrykk ut av slikt kan man si.

På lørdag skulle vi virkelig være ordentlige turister. I motsetning til folk som gjør grundig forarbeid før avreise, valgte vi å kjøpe en kortstokk med 52 forskjellige bilder av steder rundt omkring i Luxembourg og valgte ut noen av disse. Dette endte opp med et besøk til miniversjonen av den kinesiske mur, en del broer, kirkebesøk og sett en del fine bygninger. 

Etter dette og en bedre lunsj oppe i shoppinggata fant vi barnet og dets tilhørende konkurranseinstinkt i oss selv og tok en runde med minigolf. Anne-Marthe hadde aldri spilt dette før, og flakset seg selvfølgelig til seieren med såkalt nybegynnerflaks. Det skal forøvrig sies at det ikke blir noen ny Tutta av noen av oss, dessverre. 

I dag tok vi toget hjem tidlig og har brukt og skal bruke dagen på sofasitting og diverse tvserier. Kanskje noe fornuftig etterhvert, men mest sannsynlig ikke..

Smask&Dask Maren 

Konkurranse!

På grunn av liten respons og mindre innholdsrike dager, velger vi å kjøre et eget innlegg angående vår konkurranse.  Vi har en flott gjennomsiktig krukke som iløpet av oppholdet skal fylles med vinkorker fra vinflasker vi har drukket i leiligheten.
Konkurranser går dermed som følger:

Hvor mange vinkorker er det i krukken ved hjemreise 22. Desember 2014?

Vi skal være her i totalt 103 dager, idag 23.09.14 er det igjen 90 dager av oppholdet.

For å delta i konkurransen må du kommentere under dette innlegget med navn! Det er fra før tippet alt fra 69 til 213.  De som har tippet tidligere trenger ikke tippe på nytt, med mindre de vil legge inn flere "lodd".

Vinneren blir rikelig premiert! 

Smask&Dask Anne-Marthe

Hviledagen er ikke hellig!

Det blir en brå start på dagen da du blir vekket av at noen står å knuser alle rødvinsflaskene de drakk dagen i forveien i den søppelbøtte i bakgården. I motsetning til i Norge som har felles konteinere til vinflasker og lignende, er det ikke aktuelt for franskmenn å måtte gå så langt med alle vinflasken som tydeligvis drikkes. Min dag startet 08.30 da første nabo synes det var en god idé og bryte hviledagens ro med å kaste flasker. Når man knuser flasker så tar man jo gjerne også litt i slik at de virkelig knuser, så det blir en del lyd. Anne-Marthe og Maren klarte å sovne videre etter dette, men ble klokken halv 11 brått revet ut av drømmeland nok en gang. Maren prøvde å koble det inn i drømmen som eksplosjoner, men det funket ikke i lengden. Det var derfor en noe mårragretten Maren som raste ut fra rommet sitt og spurte om det ikke var noe som var hellig lenger, ikke en gang søndager. 

Søndagen gikk videre med til å være turister i egen by, og turen gikk i dag til Montemartre og kirken Sacré-Cœur. Etter alle trappetrinnene opp kunne vi nyte utsikten utover Paris, da dette er det høyeste punktet i byen. 

Eller har det vært en rolig dag, men det går likevel ikke en dag uten at vi ser rare folk på metroen. Maren fikk litt for nær kontakt med en tigger på metroen som ikke var helt stå på beina. For deretter å få rumpa til en halvnaken mann, kledd som en fillete versjon av Peter Pan litt for nært. Akkurat som om Maren ikke har fått brutt nok av sine intimgrenser bare ved å være i en fullstappet buss eller metro i Paris allerede. 

I morgen starter skolen for alvor, og vi skal ha våre første forelesninger i andre fag enn fransk. Det gleder vi oss så klart stort til, satser på at vi skjønner hva franskmenn som prøver seg på engelsk sier, men trua på det er ikke stor.

Smask&dask Randi

Shopping, restaurantbesøk og grisedame - en helt vanlig lørdag i Paris!

Endelig ble det lørdag og nok en gang skulle vi prøve å gjennomføre en såkalt kviledag ettersom gårdagens ikke ble stort av. Men mens noen benyttet sjansen å sov lenge utover formidaggen, slet andre i husholdet noe mer med denne planen. Da jeg sto opp ca 10.30, gikk ytterdøra opp og en ferdigtrent Randi kom inn. Til min store fortvilelse! "Var vi ikke enige om å benytte sjansen til å sove utpå??" Ikke vet jeg hva som er galt med denne dama, men våken siden kl 8-9, det hadde hun vært. Skal sies at Anne-Marthe også hadde tenkt tanken, angående treningstur, da hun våknet til rundt kl 06.30, men hun sovnet heldigvis igjen og forble dermed utrent denne dagen - til min store glede! Trenger vi virkelig å trene når vi lett runder 20.000 skritt hver dag?

Jada, vi gikk for pumps! 

Vidrere forløp dagen med en sen frokost og småshopping i nabolaget vårt Passy. Etter å ha bodd her i vel over en uke, har vi oppdaget at vi bor i et ganske så bra shoppingstrøk, men mindre enn fem minutters gange til f.eks H&M, Zara, Gap, Starbucks og Mango - pluss en haug med andre mindre kjente butikker. Hvem liker vel ikke det? Kanskje ikke lommeboka vår, men hvem bryr seg vel om den sine følelser?

I kveld har vi vært på middag med de to andre jentene fra HHiT som også er på utveksling i Paris. Der falt valget på en restaurant i latinerkvarteret og en nokså fransk en som trolig spesialiserte seg på fondue type ost - da det befant seg en slik gryte på alle bordene unntatt vårt. Det er også viktig å legge til at vi på tross av konstant kleskrise hos alle tre loffene, klarte alle nok en gang å skrape sammen et anstendig antrekk til kveldens utflukt. Randi hadde kjøpt seg et par nye, freshe bukser og fikk ideen om å ta på pumps for å gjøre antrekket litt finere. Jeg kunne selvfølgelig ikke være dårligere, og rotet fram mine fra bakerst inne i skapet der de selvfølgelig burde ha blitt liggende... 5000 skritt i 7 cm pumps, det er i grunnen lite digg. #anger er dagens emneknagg, for dette ble vel vondt for min del. Kvelden ble uansett vellykket og vi kunne alt i at dra hjem både mette og fornøyde.

Randi og Anne-Marthe

Julie, Beate og Maren

Denne mannen hadde matchende overdel og bukse!

Men det går selvfølgelig ingen dag i Paris uten at noe uforventet skjer, i dag klarte klokken å rundte 21.00 før vi nok en gang fikk kjenne på hvordan det er å bo i storbyen. På metroen på vei hjem, hvor jeg akkurat hadde klart å sikre meg en sitteplass etter å ha slitt lenge med å klare å stå oppreist i de fine, høye pumpsene mine hopper ei gal, hylende dame med buksa nede på knærne inn i vogna vår. Hun hyler som en stukken gris mens fråden står rundt munnen hennes, og inn sammen med henne kommer det flygende en sparkesykkel og en stykk stor sekk som selvfølgelig blir liggende og blokkere døren. Sjåføren stopper metroen og kommer for å se hva som er på fære, grisedama klarer i 20 sekunder å oppføre seg forholdsvis normalt slik at sjåføren igjen begynner å kjøre, før hun nok en gang begynner å skrike med 10 sekunders mellomrom. Alt dette skjer helt oppe i ansiktet på meg og Randi som krampaktig prøver å la være å le, fordi om vi begynner kan det hende at denne gale dama faktisk angriper oss fysisk. Vi ser rundt oss for å sjekke reaksjonen til franskmennene, og når til og med disse bestemmer seg for å bytte plass -  griper vi og sjansen å rømmer videre bak i vognen. Heldigvis var det kun to stopper til vi var vel hjemme og grisedama fulgte skrikende med metroen videre. Dette sier bare noe om alt man faktisk skal møte på for å kunne kalle seg erfaren metrokjører! Vi klarte selvfølgelig ikke å få tatt noe bilde av denne frådende damen, så slenger med et bilde av en mann i et svært fargerikt antrekk. Noe vanskelig å få snikfotografert folk på metroen, så dere kjære lesere må dessverre bruke litt fantasi for å få helhetsinntrykket, men slik er dessverre livet noen ganger!

Smask&Dask Maren

Partynight, og kviledag gone wrong!

Rue Raynouard

Livet i Paris begynner å gå sin vante gang. Vi begynner å venne oss til å gå 20.000 steg om dagen, og kramper og stive bein har blitt en del av hverdagen.

Vi oppdager stadig nye og spennede ting, som for eksempel da vi skulle handle chili til middagen. Vi fant ikke vanlig chili, så vi prøvde oss på det nærmeste vi kom. Da jeg fikk tårer i øynene av å kutte den opp og steke den, skjønte vi at dette nok var en smule sterkere chilli enn normalt - så etter å ha druknet kyllingen og chilien i creme fraische fikk vi i oss middag denne dagen også.

Torsdag kveld var det klart for et lite skandinavisk vorspiel i Rue Raynouard. Vi inviterte de andre norske studentene, pluss noen jenter fra Sverige til et vors før vi dro på et stort Erasmusparty på nattklubben the Mix.  I køen inn til the Mix, dro jeg kjennsel på noen jeg hadde sett før. Det viste seg å være en jeg gikk i klasse med i Mexico i 2008, og helt tilfeldig var det også Mexico-tema på nattklubben akkurat denne dagen her. Verden er jammen meg ikke stor!

Kokken, maten og fornøyd kunde

Inne på the Mix ble vi møtt av en sklie ned til dansegulvet. Uvissheten av hva som møtte oss nederst i  sklien gjorde at vi valgte trappen. Resten av kvelden ble tilbrakt på dansegulvet, sammen med blant annet en hylende koreaner fra franskklassen. Mulig han digget musikken, men han traff aldri med skrikene sine, gøy var det uansett :)

Fredag skulle være avslappningsdag, det endte med at vi brukte fire timer i kø og møte på skolen for å sette opp fag. Det franske systemet er bare rett å slett fantastisk, så nå sitter vi igjen med en fagkombinasjon som inneholder ca 3 av de opprinnelige fagene vi valgte. Men vi skal da få noe fornuftig ut av faget, The Wine industry.

Nå har vi fortært en deilig kantarell pai laget av kokken Maren, når står norsk TV2 Sumo på menyen med masse digg fra et fransk bakeri.

Smask&Dask Anne-Marthe

Pariserloffene

Parisere, fransk nummer, og konkurranse.

Den første dagen vi var på skolen fikk vi høre av Madame Dombasi at det ikke var vanskelig å se hvem av oss som var utvekslingsstudenter, og generelt turister i Paris. Så etter den tid har vi alle tre gått å fundert litt på hva som gjør at vi skiller oss så tydelig ut, og det er veldig mye ulike klesstiler, men man skiller seg ikke så ut fra de som virkelig er parisere der. Så hva er det!? Er det det at alle parisere røyker, for det virker sånn! Men det går jo ikke på klærne! Vi ser og at det er vanlig for gutter på ungdomskolen (vi stalker de ikke, det er en ungdomskole rett ved der vi bor) å gå med hvit skortje, dressjakke og finsko på skolen, men vi er jo ikke gutter på ungdomskoletrinnet heller. Så den eneste tydelige forskjellen mellom utvekslingsstudenter, turister og parisere er at de alltid går pensko, enten det er små sandaler, ballerina, gammeldamesko, eller høye heler som en del egentlig ikke klarer å gå på. Så det er det vi har funnet. For de av dere som kommer på besøk får dere se om vi har begynt å gli inn, eller om det fortsatt er tydelig at vi er innflyttere. Kan ikke skjønne at vi ikke ser franske ut, alle stopper jo oss og spør om veien. Når vi ser noen som er rare på bussen der vi står klynget sammen ler vi med pariserne og de snakker til oss og ler litt mer, og vi skjønner ikke noenting, men smiler høflig og humrer, for      høflighet er ytterst viktig her. 

En annen forskjell som kanskje er tydeligere, som ikke går på klær, er at vi reagerer når vi ser en kø, og lurer på om vi bare burde stelt oss i den. Vi reagerer når den ligger en mann på gulvet i metrovognene, eller når det går alarmer på metroen, men så ser vi på pariserne som er rundt oss, og det ser tydeligvis ikke ut som om det er noe vi skal reagere på, for det er vist helt vanlig! 

Vi er ikke så mye på sightseeing som vi var de første dagene så vi går over til litt mer hverdagslige temaer og bilder. Fra hverdagslivet i Paris kan vi melde om at Maren kjøpte seg vinterjakke, til tross for at det er 26 grader ute! Maren og Anne-Marthe har løpt byen rundt for å skaffe oss franske simkort, så nå har vi alle franske nummer, det er bare å spørre etter nummeret og slå på tråden. De var så utslitte etter denne turen at de glemte å gå av på riktig stopp på metroen, men det er vel sånn det går når reiselederen ikke er med de ut i storbyen. 

Vi har også hatt tredje dag med fransk, i dag skulle vi lære hva vi skal si på resturant, vi syntes vi gjorde det meget bra! Det eneste problemet er at vi fant ut at Madame Nagel, som er fransklæreren vår, er vegeterianer. Så vi kan kun å bestille vegetarretter, men hvem bryr seg, dessertene er de samme for vegeterianere, hvem bryr seg vel om forrett og hovedrett. 

Jeg og Anne-Marthe var også på oppdagelsesferd i nabolaget, fant ca 10 nye bolangerie, eller bakeri som det heter på norsk, vi fant også slakteren, ostebutikken og tre grønnsaksmarkeder. Fornøyd med det!

Vet det er blitt etterspurt konkurranse på bloggen, og vi kjører konkurranse, viktig å møte publikums etterspørsel. Vinneren får en premie som vi skal finne ut hva er senere! 

Konkurranse: Hvor mange vinkorker blir det i denne skålen i løpet av oppholdet? De telles opp når vi skal dra. (Tipp i kommentarfeltet, anonyme innlegg blir ikke premiert!) Red Maren etter forespørsel fra Ingse: Vi er i Paris i totalt 103 dager, dvs at det er igjen 96 dager                                                          igjen.

Smask&dask Randi

Kvalitetstid med kollektivtransporten i Paris!

På programmet til loffene i dag sto 2. time fransk med Madame Nagel. Vi følte oss fortsatt ikke helt trygge på hvor lang tid vi bruker til skolen og beregnet nok en gang svært god tid - og enda godt var det! For i de tidlige morgentimene mens vi hastet ubekymret av sted fra metro 9 til metro 3, møtte enhver Parisers største frykt oss - en stillestående metro og 7 min ++ lysende på avgangstavla. Vi vurderte et øyeblikk å presse oss inn på en allerede stappfulle og fortsatt svært stillestående metroen, men etter nøye vurdering av vognens massetetthet fant vi ut at dette ble for trangt og at det bare var å finne en annen måte å komme seg til skolen på - og det fort! 

Madame Nagel hadde dagen før 
poengtert opptil flere ganger at vi på disse 11 ukene kun kan være borte fra fransktimen 2 ganger for å få karakter i faget,  og dermed begynte desperasjonen sakte å sige frem der vi sto i undergrunnen. Heldigvis oppdaget Anne-Marthe at buss 53 som går forbi skolen også går forbi denne metrostasjonen - dermed strente vi raskt mot utgangen i normalt Randitempo (dette vil si at vi andre danner bakteppe og sliter noe med å holde følge). Bussen kom og vi på, aner fred og ingen fare. Lang historie litt kortere, denne bussturen ble lang, svett og særdeles intim. For en stakkars trønder oppvokst på landet, der fenomenet buss er noe ukjent, ble dette noe i meste laget. Men på tross av dette kom vi selvfølgelig tidsnok og alt i alt er vi meget fornøyde.

Dette er en ansjospai - såkalt quiche ansjovis <3

Dagens fransktime gikk med til å lære oss hvordan vi skal bestille og betale på et bakeri. Heldigvis har vi ikke sett snurten av hverken verbbøying eller rettskrivning, her er det praktisk fransk som teller - og takk gud for deeét!  


Kvelden skal brukes til restitusjon av slitne føtter, som på tross av flittig bruk av kollektivtransport er nokså slitne etter en uke i storbyen.



Smask&Dask Maren 

117 dager med skoleferie er over!

Første skoledag var preget av mye informasjon på hel og halv dårlig engelsk fransk. Frk Frostad lever opp til sitt rykte som distré, da både jakke, vannflaske og lommebok ble gjenglemt på diverse steder i løpet av dagen. Alt dette skjedde selvsagt før det 3 timer lange infomøtet var over. Jeg kom riktignok hjem med både jakke og lommebok.

21. Mai 2014 hadde Randi og jeg vår siste ordinære eksamen ved Handelshøyskolen i Trondheim, det er 117 dager siden idag, det er 117 dager med skolefri. Maren har hatt ferie noen dager mindre, men mer enn nok likevel. Det var derfor godt at vi idag ble røsket opp av feriemodus med en alarm som ringte på slaget 05.30. Det var tid for Paris-rush og komme seg på skolen.

Vi beregnet 1,5 time fra vi dro hjemmefra til skolen begynte, vi så for oss fulle metrovogner som suste forbi en etter en. Vi kan vel være så ærlige å si, det var ikke akkurat trangt om plassen da vi plutselig måtte stå å ellemelle på hvor vi skulle sitte på metroen.

På infomøtet, som utviklet seg til noe som lignet et stand up show av Madam Dombasi, internasjonal støttekontakt for oss vimser, fortalte oss hvordan vi skulle bære en sekk sexy og hvordan vi skulle bære en sekken dersom vi ikke ønsker å bli rundstjålet.

Første time etter infomøtet var fransk for newbies. Kan vel si det sånn at de første 15 minuttene satt Maren og jeg og bare måpet og tenke "whaaaat have we done", dette tenkte vi spesielt etter lærerer sa: This is the last time you hear me speak english..før hun raste avgårde med franske setninger som vi skal si om vi møter folk, hva de skal svare, hva vi da skal svare videre. Hva alt dette betyr får vi finne ut i google translate senere. En ting er hvertfall sikkert, får vi noen andre svar enn de vi lærte idag, får vi nok bare ta baguetten vår og løpe. Randi slet med helt andre ting under fransktimen, nemlig en stram lukt fra en mannlig medelev, men fransken gikk høvelig greit. Randi har iallefall den franske r´en inne, vi andre høres ut som vi skal kremte opp en hårball eller to.

Første dag i den franske-fadderuken bød på en idyllisk båtur på Seinen, med ca 100 japanske turister. Vi så diverse serverdigheter, mest av alt slappet vi av etter en lang dag.

Ellers har de meldt seg et uforutsett problem for de tre loffene. På Gardermoen 10. september stod vi der med tre nesten overvektige kofferter, nå 6 dager senere, har vi "ingenting" å ha på oss. Det lukter shopping lang vei av dette problemet.

Smask & dask Anne-Marthe

Shopping, sightseeing og selfietime

Det er så mye å gjøre her i Paris at i går ble det rett og slett ikke tid til et nytt blogginnlegg. Vi starta dagen med en shoppingrunde i Marais, og etter tre timer med shopping kom Maren hjem med hele 2 skrivebøker, og det til tross for at hun fant en knallfin jakke. Anne-Marthe fikk shoppa litt mer, men kom ikke hjem med noe av det hun egentlig skulle ha, så med andre ord kjempe mye fint hun ikke en gang viste at hun trengte!

Jeg hadde tatt på meg oppgaven med å bake pizza til vi fikk besøk av de andre masterjentene som er i Paris sammen med oss kom på middag. Det bydde på problemer allerede ved innkjøp av mel, kunne ikke finne det, men jeg fant en hylle med ca 100 typer farine, noe som etter spor av hvitt pulver tydet på å være fransk for mel, og ikke sukker som jeg først tenkte. Det hele endte med at Maren lagde det meste av middagen, og jeg tok æren for det. Etterpå tok vi turen til Eiffeltårnet for å drikke litt vin med andre studenter fra ISC, og det ble vel i grunn første gang vi førte en samtale med noe på engelsk. Vi skulle egentlig ta turen ut, men som seriøse turister ble det til at vi var hjemme ganske tidlig, og klare for Versailles i dag. For hvem vil vel ikke tilbringe en solfylt søndag i kø! Vi har i tillegg fått nye navn, siden ingen skjønte hva vi het.  Det ble Marie, Anna, og Rachel.

Da vi gikk for å ta toget så vi en liten gjeng som tok søndagens løpetur, og løping tar de tydeligvis seriøst i Paris, for halvveis over brua hadde de et eget orkester som spilte og folk sto med skilt og heiet de frem. Vi satser på at det blir samme oppstyret og heiagjengen når vi begynner å løpe gjennom Paris gater.

Neida, de ikke så viktige som de ser
ut som, de hører bare på audioguide! 

Vel fremme ved Versailles, etter at han som solgte oss togbilletene hadde kurs i å uttale det for Anne-Marthe, ble vi møtt av ca 400 meter kø. Kø er jo gøy, og hvis vi ser en kø i Paris så lurer vi alltid på om vi burde stilt oss i den køen, og hva den leder til. Denne gangen ledet den inn i Solkongens palass, som Maren mente var så stort at det sikkert kunne dekket halve Trondheim.

  

Ellers kan vi oppsummere turen til Versailles i bilder, Anne-Marthe har fått benyttet selfiestangen, noe av det viktigste som var pakket med i kofferten, i tillegg er det viktig med niste for det er vanvittig mange rom man skal traske igjennom og en evig lang hage.

Vi har også funnet løsningen på at Anne-Marthe og Maren går sakte, og det er at jeg må begynne å gå i høye hæler, sånn at tempoet jevner seg ut. En ren bonus med det er at jeg da også klarer å se med seg i speilet på badet, og når opp til andre hylle i skapene på kjøkkenet!

Etter forrige innlegg er det blitt lagt igjen anonyme kommentarer, legg gjerne med hvem det er som kommenterer, slik at vi slutter å beskylde alle vi kjenner for kommentarer de ikke har lagt igjen!

Smask&dask Randi

Bonsoir!

Ikke like lett å husk som Passy, slit og med uttalen - foreløpig!

For den ivrige leser, vil det ikke komme som noen overraskelse at dagens plan handlet om å finne den berømte skolen, ISC Paris Business school eller på fransk Institut supérieur du commerce de Paris. 

"Korr faen e vi no?!"

Vi hadde gjort noe forarbeid, selvfølgelig via Google Maps, å trodde vi hadde en viss følelse på hvor vi skulle. Uten problemer fant vi (Randi og Anne-Marthe) den nærmeste metrostasjonen som lettest ville frakte oss frem til Wagram, ca 15 min gange fra skolen. Wagram vi fant, skolen ble litt vanskeligere - da vi hadde noe problemer med himmelretningene - hvor faen er vest liksom?! Etter å ha gått litt rundt omkring aka fram og tilbake til metronedgangen åpenbarte vest seg - selvfølgelig for noen andre enn undertegnede som er småforvirra bare vi går utenfor leiligheten - og vi klarte lett som en plett å finne skolen. Stååålkontroll kalles det! 

For den spesielt interesserte har skolen en egen side på Wikipedia, som alt annet viktig her i verden - vi er selvfølgelig på saken for å få opprettet vår egen. ISC på Wiki

Snart ser vi deeen! 

Deretter gikk turen til Triumfbuen, eller som en fortsatt forvirret trønder aka Maren liker å kalle den Frihetsbuen - men alle skjønne greia da! Litt fakta om denne buen Triumfbuen ble påbegynt i 1806 under Napoleon som et monument for å feire keiseren selv og den franske arméen, men ble ikke fullført før under Louis-Philippe i 1836. Innvendig har buen inngravert navnene på franske generaler og slagsteder. Utvendig domineres dekoren av relieffet La Marseillaise av François Rude. Den ukjente soldats grav ligger under Triumfbuen. Bygningen er 50 meter høy. (kilde: wikilove da reiseleder dessverre manglet slik kunnskap da vi var på stedet)

Strike a pose

Selfietime! 

Etter å ha vært på Champs-Élysées', ble å finne et bakeri for å fråtse i franske fristelser dagens neste gjøremål. Til stor glede for alle fant vi opp til flere i kort avstand til leiligheten, og det er fare for flere slike turer. Vi har dessuten lært oss at vi ikke skal handle flere ganger på supern på Passyplaza, fredag ettermiddag. Dette er nemlig tidspunktet da alle franskmenn ikke kjøper fredagstaco, men alt mulig annet og danner verdens lengste køer i kasseområdet. Vi valgte selvfølgelig å gå mot strømmen og rett bort til tacohylla - diggdigg!


Smask&Dask Maren 

Det jaktes

Den første natten i leiligheten bød på visse problemer. For det første, lysbryterne er ikke som i Norge.  Du kan banne på at vi skrur på minimum to lys før vi får slukket de vi ønsker.

Det andre er dørhåndtakene, de forsvinner når du har lagt deg. Jeg befølte veggen og døren på jakt etter dørhåndtaket, til Randis store fornøyelse, en god stund før jeg fant veien ut av soverommet og til toalettet (Nei, vi skrur ikke på lysene når vi endelig har fått de av).

Vasker opp med stil

For det tredje har vi hørt lyder hele natta, som om noen kom gående inn i leiligheten (de var i gangen, eller etg over, vi vet ikke helt).  Maren har også ligget hele natten å hørt på en alarm som ingen skrur av. Vi andre i "loffene" mente hun hadde blitt gal, noe som ble motbevist når vi fortsatt hørte alarmen på rommet til Maren kl 12.30. Vi frykter at personen som alarmen tilhører har sovnet inn...

Til frokost sendte vi Randi ut på eventyr og jakt etter grovbrød. Hun fikk beskjed etter å se etter den høye og mørke baguetten. På sin jakt etter Mr. Høy og mørk, ble hun blokkert av en feit fransk dame. Den grove baguetten forsvant ut av synet og hun endte opp med et honningglasert "grovbrød". Vi var uansett fornøyde og spiste oss gode og mette.

Vi har også vært flinke til å pakke ut av koffertene idag. Noe leiligheten mangler er logiske oppbevaringsplasser. Med lagringsplass i gulvet kommer vi helt sikkert til å glemme noe viktig i Desember, som passene våres. Maren har også fått sin egen oppgave hun skal øve på, nemlig å ta ut alle kontakter når de ikke er i bruk, det er Randis krav til samboerskap disse 3,5 månedene.

Foran en ukjent attraksjon

Metro-eventyr

Det store gjøremålet idag har vært å jakte på et så kalt Metro-kort og finne skolen. Første stopp ble vi møtt av en franskmann som ikke snakket engelsk, "sjokk". Han pekte på noen bilder, og en retning mot sentrum av Paris. Reiseleder Randi tok beslutningen om å reise til et større metrostop og ordne det der. Etter opp å ned trapper frem og tilbake i ulike skranker, møtte vi en hyggelig dame som utrolig nok snakket engelsk. Tre fornøyde jenter sto da med hvert sitt metrokort i hånden og klare til å erobre  Paris´s undergrunnsbane. Første stop på undergrunnseventyret ble da, et av de største shoppingsentra i Paris..Hvor skolen befinner seg, som var oppdrag nr 2 for dagen, vet vi enda ikke hvor er. Vi ble rett og slett for opptatte av sightseeing og kafebesøk. Og med reiseleder Randis ENORMT UNORMALE gå tempo, ble Maren og jeg slitne og måtte finne leiligheten i fire fem tiden.

Nå har vi ommøblert leiligheten, vi har flyttet sofaen slik at vi nå er klare for filmkveld, hvor alle har utsikt til stuens midtpunkt, tven. Så får vi prøve å finne skolen i morgen..

Fortsatt ukjent attraksjon.

Smask&Dask Anne-Marthe

Bonjour Paris!

Endelig fikk mamma (Gerd Eli Anderssen) møte Maren og Anne-Marthe, noe hu har sett frem til i lang tid. Hun har vært så spent på å møte de at hu nesten ikke fikk sove i natt! Så gleden ble stor når jeg fikk øye på de mårrastrøtte trynene dems på Gardermoen, på tross av at det eneste de mente var viktig å poengtere at de hadde spist vaffel til frokost på luksushotellet Thon budget (ikke sponset, dessverre).

Innsjekkinga gikk nesten knirkefritt, bortsett fra at Anne-Marthe holdt på å sende mobilen med kofferten, og da lå den ikke i selve kofferten, men oppå. Ellers sov vi oss gjennom flyturen, bortsett fra et svunnet øyeblikk da Maren var våken og tok etter hennes mening svært underholdene bilder av to nært bevisstløse jenter. Noe hun har fått forbud mot å publisere.

Jeg som reiseleder, ikke selvutnevnt sådann, var mest spent på var om det faktisk fantes en leilighet til oss i Paris, og om hvor mange som egentlig kom for å hente oss på flyplassen, etter litt kommunikasjonsproblemer.

Så vi ble meget glade da en høy kjekk kar i dress sto ventende med et skilt med mitt navn på. Bilen lignet på noe som kunne vært med i James Bond, og vi var meget fornøyd mens vi kruste gjennom Paris gater i en skinnende blank Mercedes. Til orientering var det faltisk to som kom for å hente oss på flyplassen, men det var så klart ikke vår skyld, og som reiseleder i allfall ikke min.



Leiligheten var faktisk der når vi kom til gata, og det var hele tre personer som stilte opp for å låse oss inn, så det kan umulig være noe problem med arbeidsledighet her! Vi har bare to soverom, så nå skal jeg og Anne-Marthe dele rom den neste måneden. Det ble trukket hvem som skulle bo sammen, spenningen om hvem som skulle bo sammen var større en FIFA trekninga.

Kunstgress i fruktavdelingen. 

I tillegg har vi opplevd himmel på jord, en fransk matbutikk. Det eneste minuset var at vi ble trekt beløpet to ganger, så det skal vi gå tilbake og forklare på fransk! Blir ikke noe stress, ingen av oss snakker et kløyvaord fransk, men vi har ca 7 franskordbøker med oss.

Vi måtte også være litt turister i dag, så vi tok en tur til Eifeltårnet, hvor Maren tok så mange selfies at hun nå er støl i armen.

Siste liveoppdatering fra Paris er at Maren sitter og sies franske gloser og vi andre gjentar, Anne-Marthe sølte også et glass vin på teppe da Maren skrek at hu måtte komme å se på en gammel dame utenfor vinduet.

Etter klage fra en ivrig bloggleser ved navn Ingse, har vi nå kommentarfelt! Kommenter i vei.

Smask&dask Randi